Utplassering i Nordlys - første uke

Da var tiden kommet for praksis i 2MK - en periode som jeg har gledet meg grasalt mye til. Planen var klar - jeg skulle til NRK Troms og Finnmark. Uansett. Breivang har lenge hatt to reserverte plasser på NRK, og jeg ga tidlig beskjed til lærer at jeg ønsket den ene. Men situasjonen hadde med tiden forandret seg.

NRK hadde nylig ansatt en ny redaktør i nord, en herreman ved navn Egil Jens Pettersen. Han hadde tydeligvis lagt en ny linje i bedriften. Type vi-trenger-ikke-unge-hoder-vi-har-det-helt-greit-som-det-er-linje. Det ble altså avslag på grått papir fra Rikstelevisjonen. Og det er jeg evig takknemlig for.

I stedet havnet jeg i Nordlys AS. Produsent av landsdelens største avis, både i papir- og nettutgave. Jeg var ikke i tvil om at Nordlys kunne være en flott arena for praksisopplæring for en ung og uerfaren journalist.

Første arbeidsdag møtte jeg opp klokka 08.30 i resepsjonen i Nordlysbygget. Jeg skulle spørre etter en dame ved navn Marit Rein. Hun skulle bruke første dag på å vise meg rundt i lokalene, kartlegge egenskapene mine, og hjelpe meg igang i praksis. Nuvel. Slik ble det ikke helt, og slik skulle det antakeligvis ikke være heller. Det var bare slik jeg trodde det ville bli.

I stedet ble jeg sendt rett inn i morgenmøtet til nyhetsredaksjonen, hvor jeg så vidt fikk muligheten til å presentere meg. På morgenmøtet bestemmes det hva som skal gjøres, hvem som skal gjøre det, og ikke minst hvor fort de kan få gjort det. Nyhetsavdelinga er nemlig der det skjer. Man kan velge og vrake i nyhetssaker. Det tikker inn tips fortløpende, og man jobber som regel ut i fra dem. Jeg oppdaget fort at journalistene var av ypperste merke - noe som kreves i en sådan bedrift. En dobbelsidig nyhetsartikkel kunne fort blitt unnagjort på en time eller to, ved hjelp av et par telefoner og litt research. Jeg skjønte fort at jeg hadde havnet på rett sted. Her var det mye, mye å ta lærdom av - og det er jo tross alt det som er poenget med utplassering.

Jeg fikk tildelt mitt første oppdrag rett før lunsj. Russepresidenten for Tromsørussen skulle intervjues. Han og et vennegjeng hadde startet oppusingen på det som etter hvert skulle bli en russebil. Jeg fikk utdelt en skriveblokk i ene handa, og et kamera i andre. Så bar det til Tromsdalen. Heldigvis klarte jeg å finne en god vinkling på saken. Årets "president" hadde nemlig et ønske om at russen skulle være snillere i år. Han ønsket å opprette en opprydningskomitè, mindre russeknuter som omhandlet sex og fyll, og ikke minst: han vurderte et glassforbud på 1.mai-feiringen, på grunn av skadene det følger med seg. Overskriften ble da som følger: "Vil forby glassflasker", med et bilde av russepresident i forgunn, og kompisene sittene i bilen i bakgrunn. Etterpå gikk turen tilbake til Nordlys, hvor jeg skrev ferdig artikkelen. Saken ble trykt dagen etterpå, og dette ga mersmak!

Resten av uka var like lærerik som første dagen. Jeg ble tildelt oppdrag under hvert morgenmøte. I tillegg til dette hadde jeg en fast oppgave i å lage "dagens tromsøværing". Dette var ganske enkelt. Man skulle finne en aktuell person i Tromsø by, for så å stille vedkommede noen faste spørsmål. Helt greit. Gjort på 10 minutter.

Ellers gikk dagene ganske så hektisk. Jeg fikk mange oppdrag, og noen ganger kunne jeg velge ut de jeg mente ville passe best for avisa. Jeg skrev blant annet om den årlige barnehagedagen, gode søkertall på maritime fag, en skole som gav 15 000 kroner til Redd Barna og en student som følte seg diskriminert av Lånekassen. Resten var egentlig bare "kjims-kjams", som Fleksnes kaller det - altså sidefyll. Spaltesaker som "dagens tromsøværing" og andre notiser.

Første uke på Nordlys har vært utrolig lærerik. Jeg anger ikke et sekund på at jeg mistet plassen i NRK, tvert i mot. Nordlys viste seg å være midt i blinken for midt vedkommede. Hyggelige og talentfulle folk, gode arbeidslokaler og en haug med erfaring som 2 år med medier og kommunikasjon ALDRI kunne stilt opp med (No offence, Anders). Jeg gleder meg til hver dag som kommer, og noe av grunnen er nok følelsen av at man ikke aner hva som kommer. Som sagt - dette ga mersmak!


Take care, be cool.

Trond.

FNs tusenårsmål - realistisk?

Når 1,2 milliarder mennesker lever for under 8 kroner om dagen, er det ingen tvil om at vi trenger en framtidsrettet plan for bekjempelse av fattigdom. FNs tusenårsmål er planen.

Tusenårsmålet, som setter svært tydelige retningslinjer for utviklingen av det internasjonale bistandsarbeidet, skal være nådd innen 2015. Det er ingen tvil om at flere av målene er svært ambisiøse:

• Halvere andelen av verdens befolkning som lever for under 8 kroner dagen.
• Sikre full grunnskoleutdanning
• Reversere spredningen av hiv/aids

Mye tyder på at arbeidet til nå ikke har gått som planlagt. FNs statusundersøkelse i 2005 viste ikke gode tall. Selv om flere land i Asia var kommet langt i retning av å nå målene, hadde mange land sør for Sahara rett og slett gått i motsatt retning.

Om dagens utviklingen fortsetter i samme tempo, vil målene ikke nås i 2015, men i 2129, i følge FNs prognoser. Derfor mener jeg at målene er urealistiske. FN bør revidere sine mål, og spørre seg selv om målene faktisk er mulig. Poenget er tross alt å forbedre levevilkårene i verden.

Samefolkets smertefulle undertrykkelse

Nils Gaups siste film, "Kauotkeino-opprøret", forteller en sann historie om samefolkets smertefulle undertrykkelse - og kampen for rettferdighet. Undertrykkelse er nøkkelordet for å framstille situasjonen i Kautokeino anno 1852.

Det er nemlig undertrykkelse og urettferdighet "Kautokeino-opprøret" handler om. Handelsmannen Carl Johan Ruth drev en skjenkebevilgning som dagens helsevesen ville nektet å tro. Samenes begeistring for alkohol var noe som Ruth utnyttet, ved å skrive pengegjeld på hvert glass sprit som ble konsumert. Om samene ikke hadde penger å betale med, måtte de ofre en del av reinflokken til handelsmannen.

Etter hvert innser samene hvilken galskap de har begitt seg ut på. Ved hjelp av den læstadiske troen, klarer de å komme seg ut av alkoholvanene, eller "djevelens piss" som presten Læstadius kalte det.

I regi av myndighetene og deres utsendte embetsmenn, ble samene undertrykt og neglisjert. Kirken hadde en utrolig stor makt på den tiden, noe som ble gjort til deres fordel. Mens uskyldige mennesker blir sendt til Alta i varetekt, krever flere av samene at de blir løslatt. Presten Nils Stockfleth svarer med at "dere har ingen bemyndelse til å fremsette et slikt krav".

Det er ingen tvil om at Nils Gaup har laget en film basert på faktiske hendelser. Kautokeino-opprøret er definitivt en mørk side i Norges historie. Allikevel tror jeg at det er viktig å se på situasjonen fra begge sider. Nils Gaups film forteller nemlig historien fra en svært så ensidig vinkling. Samene er de snille, stakkars ofrene uten forakt for noe eller noen, mens Den norske stat og deres embetsmenn er de slemme, skitne og korrupte mennene med all makten.

Faktum er at samene lenge før 1852 ble tilbudt velferd og material standard i form av skole- og helsetjenester og verdslige lover. Dog på deres premisser. Samene svarte konsekvent nei, primært på grunn av religiøse begrunnelser.

Samefolkets undertrykkelse er allikevel et faktum. Først i 1989 ble Sametinget innført, og tre år senere, i 1992 fikk samisk språkstatus. Men det er tross alt ingen tvil om at forholdene mellom 1852 og 2008 har forbedret seg til de grader. Heldigvis.

Den norske skole faller

Etter utallige statistiske undersøkelser og prognoser, begynner bildet å bli ferdig tegnet. Norge ligger langt nede på verdenslisten over elevprestasjoner. Matte, naturfag og engelsk er noen av områdene vi sliter med.

Helge Ole Olsen, tidligere statssekretær for Høyre i Utdanningsdepartementet, gikk nylig ut og fortalte om det norske skolesystemet og dets bratte kurve nedover, som spesielt kom til syne etter reformen i 1997: "Vi utviklet en skolekultur der læring ikke var viktig. Det viktigste var at elevene skulle trives. Læringsmålene var uklare" forteller Bergesen til Aftenbladet før jul.

Hva er det som er problemet? Hva er det som har gått galt? Og ikke minst, hva må gjøres? Det er utrolig mange spørsmål, men svarene er det imidlertidig vanskeligere å få tak i.

Fra høsten 2008 skal timetallet økes med 5 timer i barneskolen. Jeg tror ikke dette er rette veien å gå for å ta tak i problemet. Problemet er ikke at barna er for lite på skolen, men undervisningstimene er ikke godt nok kvalitetssikret. Man burde heller se på hva timene inneholder, enn å øke timene i seg selv.

Det er viktig å stille seg kritisk til høgskolene rundt om i landet. Er lærerutdanningen bra nok? Skal foreldre i dag kunne stole på at en nyutdannet lærer faktisk gjør den jobben hun skal? Lærerutdanninga har i det siste blitt stilt i et kritisk søkelys av studentene selv. Flere nedskjæringer i skolen gjør at det ikke er råd til videreutdanning og kompetanseheving.

Et annet problem er overfylte klasser. Før måtte hver enkelt kommune sette en grense på maksimum 28 elever per lærer i et klasserom. Men i dag er det annerledes. I dag kan kommunen fylle elever inn på et klasserom til maksimumstallet regnes som "pedagogisk forsvalig". Skal det være sånn? Hvorfor finnes det ikke lengre en fast, konkret grense på hvor mange elever som skal undervises? Det er ingen tvil at jo mer tid en lærer har til den enkelte elev, jo bedre vil det være for elevens utvikling og læring.

I det siste har vi hørt om skolefruktordningen i Tromsø som har blitt halvert. 1. februar 2008 skrev avisa Nordlys at kommunstyret får tildelt 2,4 millioner kroner av staten som et rammetilskudd for grunnskolen. Av dette brukes det i dag 900.000 kroner til frukt og grønt for elevene. Dette betyr at skolefruktordningen har blitt redusert fra fem til tre dager i uken.

Det er svært mange problemstillinger å sette fingeren på. Det går ikke ann å si at dagens skole setter et rollebilde for fremtiden. I politikken er det et stort sprang mellom synspunktene på de borgelige og de rødgrønne. Arbeiderpartiet ønsker fokus på en felleskole hvor opplæringen blir tilpasset hver enkelt elev. Fremskrittspartiet er som regel mest ivrig på å snakke om privatskoler som skal innføres så snart de kommer til makten. Noe som forøvrig fører til et klasseskille hvor foreldres pengebok bestemmer hvilken utdanningskompetanse en elev kan få.

For å øke stabiliteten på sikt, må det tilrettelegges en langsiktig plan som er uavhengig av regjeringsskifter og reformer. I tillegg må undervisningstimene bli mer tilrettelagt for hver elev, og videreutdanning for lærere skal prioriteres.

TIFF 08

Her er noen av mine filmanmeldelser fra Tromsø Internasjonale Filmfestival 2008


Heròs

• Nasjonalitet: Frankrike
• År: 2006
• Regi: Bruno Merle
• Sjanger: Drama

Som publikumsoppvarmer for TV-sendinger, opplever Pierre Foret at livet hans er en ren rutine, samtidig som han ikke finner utfordringer i hverdagen. Som en desperat handling kidnapper Pierre sitt store forbilde, Clovis Costa, og isolerer han i leiligheten hans. Som et søvnløst nervevrak møter Pierre mange hindringer som han ikke er forberedt på.

Ofte er det historien som avgjør en films kvalitet. Heròs er en film hvor historien er forvirrende. Det er godt mulig at utgangspunktet var mye bedre enn resultatet. For resultatet er ikke til å skryte av. Regissør Bruno Merle lager et virr-varr av symboler og metaforer, og totalinntrykket ender i full forvirrelse og en rekke misforståelser.

Skuespillerprestasjonene glinser heller ikke. Michaël Youn spiller rollen som søvnløse Pierre Foret med desperate tvangstanker. Ingen troverdighet. Karakteren gjennomgår en rekke vendepunkter, og skuespiller Youn henger ikke med i forvandlingene som skal gjennomgås.
Det er alt i alt vanskelig å finne noen lyspunkter ved denne filmen. Det eneste som kan gis et lite pluss, er den interessante klippingen. Men ikke mer enn det.

Alt i alt er Heròs er en komplisert film uten troverdighet. På vegen til en enkel og kjedelig slutt, dannes det mange unødvendige vendepunkter og handlinger.

Terningkast: 1

Iskaldt

• Nasjonalitet: Norge
• År: 2007
• Regi: Erik Smith Meyer
• Sjanger: Drama

Iskaldt er historien om fremtiden. Året er 2020, stedet er Tromsø, og Gulfstrømmen er forsvunnet på grunn av den smeltende Grønnlandsisen. Skandinavia holder på å fryse til is.
Mens resten av den nordlige befolkningen starter en folkevandring sørover, ser Erik seg nødt til å reise nordover for å møte sin syke mor.

Et svært viktig tema blir tatt opp med denne filmen, nemlig en potensiell miljøkatastrofe. Det er i midlertidig skuespillerprestasjonene som skuffer. Jørgen Langhelle spiller hovedrollen Erik på en helt grei måte, men birollene skuffer med sin slappe troverdighet. Iskaldt er en film med en interessant historie, og er teknisk bra utført. Stemningen kommer svært godt frem i filmen, noe som gjør at man fryser nedover ryggen til tider.

Terningkast: 4

Exield

• Nasjonalitet: Kina
• År: 2006
• Regi: Johhnie To
• Sjanger: Action / Thriller

Fire leiemordere får i oppgave å drepe Wo – en person de alle har en fortid med. Hele situasjonen utvikler seg til en merkelig form for samarbeid, hvor alt skal planlegges til punkt og prikke. Men hindringene står i kø for vennegjengen.

I en film hvor opptil fem karakterer har hovedrollen, blir det fort vanskelig å henge med. Men takket være gode skuespillerprestasjoner, greier man å skjønne forskjellene mellom rollene.
Historien er grei nok. Men noe som asiatiske filmer alltid har slitt med, er klisjeer. Og joda, det er nok av klisjeer å finne i denne filmen også, noe som trekker en del ned.

Terningkast: 3

Dasepo Naughty Girls

• Nasjonalitet: Sør-Korea
• År: 2006
• Regi: Je-yong Lee
• Sjanger: Komedie

Dasepo High School inneholder et mangfold av forskjellige personer. Et ekstremt mangfold. Sex-gale og enøyde elever, en lærer som trygler elever om SM-relatert pisking, en gruppe kidnappere som bortfører elever til et erotikk-show og en rektor som hypnotiserer elevene sine. Som sagt, et ekstremt mangfold.
Oppi all denne galskapen finner vi Poor Girl – en fattig, uskyldig jente som forelsker seg i Anthony, en gutt i fra klassen. Helt uskyldig…

Etter å ha sett traileren til denne filmen, ble forventningene øyeblikkelig satt. Det er ingen tvil om at forventningene ble innfridd. Nemlig en utrolig meningsløs film med en rollebesetning som en 5-åring antakelig kunne gjort bedre. Alt det man leter etter i en god film, eksisterer ikke i regissør Je-yong Lees film. Historien er helt meningsløs, skuespillerprestasjonene er på barnehagenivå og totalinntrykket gjør at man gleder seg til denne absurde asiat-kloakken er ferdig. Historien er basert på en musikal fra Internett, og dette er garantert en av grunnene til at jeg aldri skal se denne filmen igjen. Aldri.

Terningkast: 1

Dry Season

• Nasjonalitet: Tsjad, Frankrike
• År: 2006
• Regi: Mahamat-Saleh Haroun
• Sjanger: Drama

Etter at regjeringen i Tsjad gir alle krigsforbrytere amnesti, får 16-årige Atim får en krevende oppgave fra sin bestefar. Han skal finne mannen som drepte hans far, for så å henrette han. Med sin fars revolver i sekken, reiser Atim til hovedstaden N’Djamena, og det tar ikke lang tid før han finner mannen han leter etter - Nassara.
Nassara er en gift mann, driver et lite bakeri, og lever et rolig liv i den fattige byen. For å komme seg nærmere inn på han, ber Atim om å få jobbe i Nassaras bakeri.

Det første man merker seg med denne filmen, er de lange og trege klippene. Et ganske så klassisk manus, sammensveiset med en enkel dramaturgisk modell, gjør at Dry Season ikke har et spesielt særpreg.
Skuespillerene er kjedelig, og dermed er karakterene vanskelig å finne interessant. Regissør Mahamat-Saleh Haroun bruker ekstremt lang tid på å fortelle en relativt kort historie.

Terningkast: 2

No country for old men

• Nasjonalitet: USA
• År: 2007
• Regi: Ethan & Joel Coen
• Sjanger: Drama

Helt tilfeldig oppdager Llewellyn Moss en koffert med over 2 millioner dollar etterlatt av en narkobande på grensen mellom Texas og Mexico. Helt desperat og uten å tenke over konsekvensene, stjeler Llewellyn kofferten. Nå er resten av den mexicanske narkobanden på jakt etter Llewellyn. I tillegg er den notoriske leiemorderen Chigurh ute etter pengene.

Siden deres første film i 1984 har Coen-brødrene vært kjent for å lage filmer som krysser hverandres sjangre. No Country for Old Men er en film med en dramatisk historie og et spennende utgangspunkt, i tillegg til flere morsomme øyeblikk. Skuespillerprestasjonene er umulig å klage på, samtidig som stemningen sitter lenge i kroppen etter en flott filmopplevelse.

Terningkast: 5