FNs tusenårsmål - realistisk?

Når 1,2 milliarder mennesker lever for under 8 kroner om dagen, er det ingen tvil om at vi trenger en framtidsrettet plan for bekjempelse av fattigdom. FNs tusenårsmål er planen.

Tusenårsmålet, som setter svært tydelige retningslinjer for utviklingen av det internasjonale bistandsarbeidet, skal være nådd innen 2015. Det er ingen tvil om at flere av målene er svært ambisiøse:

• Halvere andelen av verdens befolkning som lever for under 8 kroner dagen.
• Sikre full grunnskoleutdanning
• Reversere spredningen av hiv/aids

Mye tyder på at arbeidet til nå ikke har gått som planlagt. FNs statusundersøkelse i 2005 viste ikke gode tall. Selv om flere land i Asia var kommet langt i retning av å nå målene, hadde mange land sør for Sahara rett og slett gått i motsatt retning.

Om dagens utviklingen fortsetter i samme tempo, vil målene ikke nås i 2015, men i 2129, i følge FNs prognoser. Derfor mener jeg at målene er urealistiske. FN bør revidere sine mål, og spørre seg selv om målene faktisk er mulig. Poenget er tross alt å forbedre levevilkårene i verden.

Samefolkets smertefulle undertrykkelse

Nils Gaups siste film, "Kauotkeino-opprøret", forteller en sann historie om samefolkets smertefulle undertrykkelse - og kampen for rettferdighet. Undertrykkelse er nøkkelordet for å framstille situasjonen i Kautokeino anno 1852.

Det er nemlig undertrykkelse og urettferdighet "Kautokeino-opprøret" handler om. Handelsmannen Carl Johan Ruth drev en skjenkebevilgning som dagens helsevesen ville nektet å tro. Samenes begeistring for alkohol var noe som Ruth utnyttet, ved å skrive pengegjeld på hvert glass sprit som ble konsumert. Om samene ikke hadde penger å betale med, måtte de ofre en del av reinflokken til handelsmannen.

Etter hvert innser samene hvilken galskap de har begitt seg ut på. Ved hjelp av den læstadiske troen, klarer de å komme seg ut av alkoholvanene, eller "djevelens piss" som presten Læstadius kalte det.

I regi av myndighetene og deres utsendte embetsmenn, ble samene undertrykt og neglisjert. Kirken hadde en utrolig stor makt på den tiden, noe som ble gjort til deres fordel. Mens uskyldige mennesker blir sendt til Alta i varetekt, krever flere av samene at de blir løslatt. Presten Nils Stockfleth svarer med at "dere har ingen bemyndelse til å fremsette et slikt krav".

Det er ingen tvil om at Nils Gaup har laget en film basert på faktiske hendelser. Kautokeino-opprøret er definitivt en mørk side i Norges historie. Allikevel tror jeg at det er viktig å se på situasjonen fra begge sider. Nils Gaups film forteller nemlig historien fra en svært så ensidig vinkling. Samene er de snille, stakkars ofrene uten forakt for noe eller noen, mens Den norske stat og deres embetsmenn er de slemme, skitne og korrupte mennene med all makten.

Faktum er at samene lenge før 1852 ble tilbudt velferd og material standard i form av skole- og helsetjenester og verdslige lover. Dog på deres premisser. Samene svarte konsekvent nei, primært på grunn av religiøse begrunnelser.

Samefolkets undertrykkelse er allikevel et faktum. Først i 1989 ble Sametinget innført, og tre år senere, i 1992 fikk samisk språkstatus. Men det er tross alt ingen tvil om at forholdene mellom 1852 og 2008 har forbedret seg til de grader. Heldigvis.

Den norske skole faller

Etter utallige statistiske undersøkelser og prognoser, begynner bildet å bli ferdig tegnet. Norge ligger langt nede på verdenslisten over elevprestasjoner. Matte, naturfag og engelsk er noen av områdene vi sliter med.

Helge Ole Olsen, tidligere statssekretær for Høyre i Utdanningsdepartementet, gikk nylig ut og fortalte om det norske skolesystemet og dets bratte kurve nedover, som spesielt kom til syne etter reformen i 1997: "Vi utviklet en skolekultur der læring ikke var viktig. Det viktigste var at elevene skulle trives. Læringsmålene var uklare" forteller Bergesen til Aftenbladet før jul.

Hva er det som er problemet? Hva er det som har gått galt? Og ikke minst, hva må gjøres? Det er utrolig mange spørsmål, men svarene er det imidlertidig vanskeligere å få tak i.

Fra høsten 2008 skal timetallet økes med 5 timer i barneskolen. Jeg tror ikke dette er rette veien å gå for å ta tak i problemet. Problemet er ikke at barna er for lite på skolen, men undervisningstimene er ikke godt nok kvalitetssikret. Man burde heller se på hva timene inneholder, enn å øke timene i seg selv.

Det er viktig å stille seg kritisk til høgskolene rundt om i landet. Er lærerutdanningen bra nok? Skal foreldre i dag kunne stole på at en nyutdannet lærer faktisk gjør den jobben hun skal? Lærerutdanninga har i det siste blitt stilt i et kritisk søkelys av studentene selv. Flere nedskjæringer i skolen gjør at det ikke er råd til videreutdanning og kompetanseheving.

Et annet problem er overfylte klasser. Før måtte hver enkelt kommune sette en grense på maksimum 28 elever per lærer i et klasserom. Men i dag er det annerledes. I dag kan kommunen fylle elever inn på et klasserom til maksimumstallet regnes som "pedagogisk forsvalig". Skal det være sånn? Hvorfor finnes det ikke lengre en fast, konkret grense på hvor mange elever som skal undervises? Det er ingen tvil at jo mer tid en lærer har til den enkelte elev, jo bedre vil det være for elevens utvikling og læring.

I det siste har vi hørt om skolefruktordningen i Tromsø som har blitt halvert. 1. februar 2008 skrev avisa Nordlys at kommunstyret får tildelt 2,4 millioner kroner av staten som et rammetilskudd for grunnskolen. Av dette brukes det i dag 900.000 kroner til frukt og grønt for elevene. Dette betyr at skolefruktordningen har blitt redusert fra fem til tre dager i uken.

Det er svært mange problemstillinger å sette fingeren på. Det går ikke ann å si at dagens skole setter et rollebilde for fremtiden. I politikken er det et stort sprang mellom synspunktene på de borgelige og de rødgrønne. Arbeiderpartiet ønsker fokus på en felleskole hvor opplæringen blir tilpasset hver enkelt elev. Fremskrittspartiet er som regel mest ivrig på å snakke om privatskoler som skal innføres så snart de kommer til makten. Noe som forøvrig fører til et klasseskille hvor foreldres pengebok bestemmer hvilken utdanningskompetanse en elev kan få.

For å øke stabiliteten på sikt, må det tilrettelegges en langsiktig plan som er uavhengig av regjeringsskifter og reformer. I tillegg må undervisningstimene bli mer tilrettelagt for hver elev, og videreutdanning for lærere skal prioriteres.