Den norske skole faller

Etter utallige statistiske undersøkelser og prognoser, begynner bildet å bli ferdig tegnet. Norge ligger langt nede på verdenslisten over elevprestasjoner. Matte, naturfag og engelsk er noen av områdene vi sliter med.

Helge Ole Olsen, tidligere statssekretær for Høyre i Utdanningsdepartementet, gikk nylig ut og fortalte om det norske skolesystemet og dets bratte kurve nedover, som spesielt kom til syne etter reformen i 1997: "Vi utviklet en skolekultur der læring ikke var viktig. Det viktigste var at elevene skulle trives. Læringsmålene var uklare" forteller Bergesen til Aftenbladet før jul.

Hva er det som er problemet? Hva er det som har gått galt? Og ikke minst, hva må gjøres? Det er utrolig mange spørsmål, men svarene er det imidlertidig vanskeligere å få tak i.

Fra høsten 2008 skal timetallet økes med 5 timer i barneskolen. Jeg tror ikke dette er rette veien å gå for å ta tak i problemet. Problemet er ikke at barna er for lite på skolen, men undervisningstimene er ikke godt nok kvalitetssikret. Man burde heller se på hva timene inneholder, enn å øke timene i seg selv.

Det er viktig å stille seg kritisk til høgskolene rundt om i landet. Er lærerutdanningen bra nok? Skal foreldre i dag kunne stole på at en nyutdannet lærer faktisk gjør den jobben hun skal? Lærerutdanninga har i det siste blitt stilt i et kritisk søkelys av studentene selv. Flere nedskjæringer i skolen gjør at det ikke er råd til videreutdanning og kompetanseheving.

Et annet problem er overfylte klasser. Før måtte hver enkelt kommune sette en grense på maksimum 28 elever per lærer i et klasserom. Men i dag er det annerledes. I dag kan kommunen fylle elever inn på et klasserom til maksimumstallet regnes som "pedagogisk forsvalig". Skal det være sånn? Hvorfor finnes det ikke lengre en fast, konkret grense på hvor mange elever som skal undervises? Det er ingen tvil at jo mer tid en lærer har til den enkelte elev, jo bedre vil det være for elevens utvikling og læring.

I det siste har vi hørt om skolefruktordningen i Tromsø som har blitt halvert. 1. februar 2008 skrev avisa Nordlys at kommunstyret får tildelt 2,4 millioner kroner av staten som et rammetilskudd for grunnskolen. Av dette brukes det i dag 900.000 kroner til frukt og grønt for elevene. Dette betyr at skolefruktordningen har blitt redusert fra fem til tre dager i uken.

Det er svært mange problemstillinger å sette fingeren på. Det går ikke ann å si at dagens skole setter et rollebilde for fremtiden. I politikken er det et stort sprang mellom synspunktene på de borgelige og de rødgrønne. Arbeiderpartiet ønsker fokus på en felleskole hvor opplæringen blir tilpasset hver enkelt elev. Fremskrittspartiet er som regel mest ivrig på å snakke om privatskoler som skal innføres så snart de kommer til makten. Noe som forøvrig fører til et klasseskille hvor foreldres pengebok bestemmer hvilken utdanningskompetanse en elev kan få.

For å øke stabiliteten på sikt, må det tilrettelegges en langsiktig plan som er uavhengig av regjeringsskifter og reformer. I tillegg må undervisningstimene bli mer tilrettelagt for hver elev, og videreutdanning for lærere skal prioriteres.