Samefolkets smertefulle undertrykkelse

Nils Gaups siste film, "Kauotkeino-opprøret", forteller en sann historie om samefolkets smertefulle undertrykkelse - og kampen for rettferdighet. Undertrykkelse er nøkkelordet for å framstille situasjonen i Kautokeino anno 1852.

Det er nemlig undertrykkelse og urettferdighet "Kautokeino-opprøret" handler om. Handelsmannen Carl Johan Ruth drev en skjenkebevilgning som dagens helsevesen ville nektet å tro. Samenes begeistring for alkohol var noe som Ruth utnyttet, ved å skrive pengegjeld på hvert glass sprit som ble konsumert. Om samene ikke hadde penger å betale med, måtte de ofre en del av reinflokken til handelsmannen.

Etter hvert innser samene hvilken galskap de har begitt seg ut på. Ved hjelp av den læstadiske troen, klarer de å komme seg ut av alkoholvanene, eller "djevelens piss" som presten Læstadius kalte det.

I regi av myndighetene og deres utsendte embetsmenn, ble samene undertrykt og neglisjert. Kirken hadde en utrolig stor makt på den tiden, noe som ble gjort til deres fordel. Mens uskyldige mennesker blir sendt til Alta i varetekt, krever flere av samene at de blir løslatt. Presten Nils Stockfleth svarer med at "dere har ingen bemyndelse til å fremsette et slikt krav".

Det er ingen tvil om at Nils Gaup har laget en film basert på faktiske hendelser. Kautokeino-opprøret er definitivt en mørk side i Norges historie. Allikevel tror jeg at det er viktig å se på situasjonen fra begge sider. Nils Gaups film forteller nemlig historien fra en svært så ensidig vinkling. Samene er de snille, stakkars ofrene uten forakt for noe eller noen, mens Den norske stat og deres embetsmenn er de slemme, skitne og korrupte mennene med all makten.

Faktum er at samene lenge før 1852 ble tilbudt velferd og material standard i form av skole- og helsetjenester og verdslige lover. Dog på deres premisser. Samene svarte konsekvent nei, primært på grunn av religiøse begrunnelser.

Samefolkets undertrykkelse er allikevel et faktum. Først i 1989 ble Sametinget innført, og tre år senere, i 1992 fikk samisk språkstatus. Men det er tross alt ingen tvil om at forholdene mellom 1852 og 2008 har forbedret seg til de grader. Heldigvis.